På begynnelsen av 1960-tallet oppdaget teknikere fra det vesttyske (Forbundsrepublikken Tyskland) luftfartsselskapet D ö nnier at når et fly passerer gjennom regnskyer i høy hastighet, kan det genereres en sjokkbølge som kan skade de interne komponentene i flyet, mens det ytre skallet på flyet forblir intakt. Dette fenomenet vakte oppmerksomhet fra fysikere, og i 1963 etablerte selskapet et sjokkbølgeforskningslaboratorium. I 1966 kom en ingeniør i forskningslaboratoriet ved et uhell i kontakt med et fungerende sjokkbølgemål, og kroppen hans føltes som et elektrisk støt. Den lærde ingeniøren skjønte umiddelbart at dette var effekten av sjokkbølgen som kom inn i menneskekroppen. Eisenberg (professor ved Institutt for kirurgi ved Universitetet i München) jobbet tett med forskerteamet for sjokkbølgeeffekter ved Downer&Company for å endelig bevise i 1972 at sjokkbølger overført gjennom vann kunne knuse isolerte nyresteiner. Denne suksessen var en milepæl i historien til ekstrakorporeal sjokkbølgelitotripsi og åpnet en ny æra innen behandling av urinveisstein. I 1980, Joss et al. fra Institutt for urologi ved Ludwigo Maximilian University i München, Vest-Tyskland, brukte først denne maskinen til klinisk behandling av nyresteinpasienter. I 1985 utviklet Kina med suksess en steinknuser.